They’ve all been blown out

Inspirasjonen har forsvunnet ut fingertuppene mine. Jeg føler meg ikke full av farge lenger. Men grå. Adekvat og kjedelig.

weheartit.com

Når jeg tenker over de siste årene, føler jeg meg svært gammel. Jeg er trøtt. Og når hun sier at jeg er en gammel sjel i en ung kropp, har jeg mest lyst til å gråte. Høyt og lenge.

- Så hvor lenge tillater du deg selv å gråte?

Hvis, tenker jeg. Hvis. Og jeg smaker litt på ordene hennes. Jeg føler meg som et eksperiment. Som en sirkusattraksjon.
Toppen tre minutter, svarer jeg. Tankene mine stopper etter jeg har svart henne. Jeg betrakter øynene hennes. Pupillene som blir større, munnen som åpner seg bare såvidt. Et mikrosekund. Men jeg ser det.

Jeg føler meg som en idiot, og er overbevist om at han tror at de ikke er ekte, hvisker jeg. Jeg stokker om på setningen min inne i meg, og veier ordene opp mot hverandre. Tårene mine, legger jeg til. Jeg vurderer muligheten å late som om jeg ikke er trist, slik jeg alltid har gjort.
Munnen hennes er enda litt åpen, som hun ikke klarer å lukke den. Som om jeg er en bilulykke man ikke kan ta blikket fra. Hyptoniserende flammer og kaos. Du må tillate deg selv å være trist, starter hun. Og jeg stopper henne litt, fordi øynene mine har en hinne av tårer og et mikrosekund med medfølende øyne vil ta knekken på meg.

weheartit.com

Jeg trekker beina mine godt under meg, og savner sigaretten jeg normalt hadde døyvet tårene mine med. Det føles nytt å skulle være trist, og det kjennes ut som en helt ny følelse. Han derimot, kjenner meg ikke igjen, og blir stresset. Og i fortvilelsen hans, kjenner jeg at jeg ikke klarer å motstå trangen til å ikke være trist. Men kapsle det inn i det mørke hjertet mitt og la det vokse seg stort, overveldende og skummelt. Det er trygt, det er kjent. Og jeg dyrker det inne i meg, kjenner mørket blitt litt større for hver gang.

Jeg jobber med saken, sier jeg og klistrer på meg et slags smil. Og jeg forbanner meg selv siden jeg glemte mikrosekundet hvor det falske smilet mitt ble avslørt. Smilet mitt når ikke opptil øynene. Hun betrakter meg med det intense blikket sitt, og noen ganger føler jeg meg naken og sårbar. Jeg var trist igår, legger jeg til. Og halsen ligger på stabben. Jeg teller sekunder. 1. Og kjenner hvor vondt det kjennes. 2. Og ukjent. 3. Øyene mine er igjen sløret av en hinne av tårer. 4. Men jeg gråt ikke. Mikrosekund. Sirkusattraksjon.

New world in my view

Hjemmet vårt er fullt av liv. Og jeg forsøker å tillate meg selv å være trist.

weheartit.com

Jeg jobber meg nesten på randen av totalt og endelig utmattelse. Jeg når nesten strike two. Men plutselig kommer dagen som sjelden før har kommet. Ferie.

Så vi drar østover og puster inn iskald, klar luft. Med uberørt nysnø, som gjør at verden føles nyfødt og uskyldig. Og jeg går inn i en lang døs, hvor jeg eksisterer. Og bare det.
Bare for en uke gjør ingenting vondt. Det føles ikke uoverkommelig eller mørkt. Jeg bare er.

Samme kveld vi kommer inn døren hjemme, er virkeligheten tilbake. Og vi blir sint på hverandre, av en grunn ingen av oss husker. Jeg stopper opp. Det føles så ensomt når jeg oppdager at jeg er fortsatt så sliten at jeg ikke tenker klart engang. Vi sovner omslynget, slik vi alltid gjør. Og elsker hverandre like mye, om ikke mer.

Og dagene går. Jeg vet ikke hvordan jeg så for meg livet skulle bli. Men jeg er i alle fall langt mer lykkelig enn jeg hadde trodd var mulig. Og selv etter to år, kan lidenskapen mellom oss ta pusten fra oss. Andre ganger fullfører vi hverandres setninger og er totalt uberørt av det, selv etter en times samtale der ingen av oss fullfører våre egne setninger. Jeg opplever kjærligheten, bare slik jeg knapt våge å drømme om. Så altoppslukende og trygg. Så voldsom, stormfull – og samtidig lun, varm og kjært.

Jeg leter etter ro på natthimmelen. Etter svar, etter en endelighet. Men der er det ingenting annet ennmørke og flere spørsmål. Jeg er rastløs. Kjenner at livet løper avgårde og jeg stopper opp og leter etter noe jeg ikke helt vet hva er enda. Det samme gjør han. Og vi holder hverandre i hendene og smiler hemmelig til hverandre.

Imens lever vi. Vi kysser mens vi vasker opp. Vi maler gamle møbler og selger de nye. Vi leker med kattungene våre og drømmer om nåtiden. Om fremtiden. Vi lekeslåss og sparer på varmtvannet ved å dusje sammen. Vi løser kryssord sammen og har uendelige diskusjoner om verden i sin helhet. Og om natten, ligger vi inntil hverandre, bare for å vite at den andre er der. Vi søker hverandre i søvne og våkner i en klem.

Iblant er jeg så lykkelig at det nesten gjør vondt.

Time is sticking by without us knowing

Og mens vi sitter i mørket sammen, så kjenner jeg hele verden ligger tjukt utenpå huden min.

weheartit.com

Jeg kjenner på varmen som brer seg i kroppen min. Den er kjent, men som en fjern venn. Jeg husker vagt følelsen. Så mye kulde. Så mye mørke.

Jeg kjemper for noens liv nå. Og vissheten om at det er min faglige skarphet og min evne til å se helheten vil veie tung, er overveldene og svært. Men jeg elsker det. Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle elske denne jobben. Jeg så på det som den største utfordringen og valgte å begynne i den enden.

Jeg føler meg annerledes. Bare for et lite år siden gråt jeg da damen i Ingenmannsland fortalte meg at selvfølelsen min var nådd bunn, selv om selvtilliten min var betraktelig høyere. Jeg gråt når jeg kom hjem, hvis noen hadde gitt meg et kompliment eller overøst meg med ros.
Jeg følte meg ensom. Ikke sett eller forstått.

- For ikke lenge siden følte jeg at jeg gikk i sirkler. Uansett om jeg kom meg bort fra mørket, var det bare et spørsmål om tid før jeg havnet tilbake. Uten å ha lært noe, uten å tenke annerledes, hvisker jeg i natten. Og jeg ser øynene hans låse blikket mitt fast.

Det er ikke slik lenger. Selv om mørket iblant overmanner meg, så er jeg annerledes. Ikke ny, men.. Noen dager føler jeg meg hundre år gammel. Og følelsen av å ikke passe som voksen og at jeg heller aldri følte at jeg passet som barn da jeg var mindre – er forvirrende. Jeg får aldri lande.

Jeg er sliten. Glem alt.

(Men jeg er lykkelig.)

For you I bleed myself dry

Jeg er i midten av tunnelen. Jeg kan ikke lenger se hvor jeg kom fra. Fremdeles ute av stand til å se hvor jeg skal.

weheartit.com

Jeg hører ensomheten i ørene. Og sårbarheten. Så voldsom, så klar. Men vi er to. Og jeg blir grepet av øyeblikket. Stillheten blir overdøvende, og vi nyter det. At det er mulig å sette noen så høyt at det ikke er verdt å puste uten dem, tenker jeg. Og i et lite sekund ser jeg for meg skjelvende fingre på telefonen. 113. Og i enda et sekund lukter jeg redselen min. Det er mulig.

Trodde du at du var noe helt spesielt når du var liten? spør han meg. Jeg gir svaret en pause. For det kan jeg så altfor godt. Ordene ligger på leppene mine.

Jeg var mer opptatt av å forstå meg selv. Jeg følte aldri at jeg passet til å være et lite barn, hvisker jeg. Det føles ut som om hjertet mitt forsøker å sprenge seg ut av brystet mitt. Jeg deler hemmligheter som har lagt i mørket lenge nå. Vi deler en klementin og kjenner hverandre langt bedre nå.

Men jeg savner lukten av naiv glede. Midlertidig glede. Kortvarig glede. Selv om det er dumt. Og at jeg kanskje tar mange steg tilbake. For når alt kommer til alt, er gleden jeg kjenner nå mer evig. Satt. Den varmer meg på kalde dager og gjør at jeg hyler av glede en søndagsmorgen.

Ekte glede.

Unlock me, please

Alt er forandret, hvisker jeg.

Seinere viser det seg at i det øyeblikket jeg forelsket meg i han, var det øyeblikket hele verden forandret seg.

Og selv når livet føles for tungt. For hardt. Så sørger han for at det slår gnister rundt oss. Han gjør meg lykkelig. Når han kysser meg på halsen, når han legger armene sine rundt meg mens jeg vasker opp. Når han hvisker at han elsker meg. Når han ser på meg med de store blå øynene sine og lurer på om jeg har det bra. Når han tørker bort tårene mine.

Jeg har tatt mange valg. Bare for å holde hodet over vann. Han presser meg aldri. Hvis jeg ville, hadde han latt meg fly vekk. Han hadde ikke hatet meg for det. Men hadde han kjempet for meg? Eller trodd at han gjorde meg en tjeneste for å la meg dra? Det eneste jeg vet, er at hver dag ser jeg kjærlighet i øynene hans. Hver dag kjenner jeg kjærlighet i berøringene hans. Og hver dag, vokser hjertet mitt litt mer.

Jeg føler meg så skjør. Og så vanvittig sterk. Og det har endelig gått opp for meg at jeg umulig kan gjøre alle til lags. At jeg kan få prioritere meg selv, jeg også.
Jeg må bare bli kvitt trangen til å rettferdiggjøre alt jeg tenker og gjør.

Men jeg savner noe. Et tomrom i hjertet mitt. Hvor noe har vært før. Som kan lette sinnet mitt. Som kan plastre meg sammen. Jeg leter. Og håper at når – og hvis jeg finner det – kan jeg lene meg tilbake og bare leve litt for en stund.

I’m singing one last time for you

Han sovner inn en onsdagsmorgen og våkner aldri igjen. Alle holder pusten.
Og plutselig er verden litt mer tom, litt mer kald.

weheartit.com

Stemmen hennes er så langt borte. Men jeg kjenner kulden som setter seg i knoklene mine. Og alt kjennes feil. Det er tommere, det er kaldere. Og savnet mitt strekker seg over hele verden. Jegt blir nesten kvalt.

Jeg sover nesten ikke om natten. Bare drømmer om de tørre hendene hans. Om lukten av salt. Om smilet hans. Sorgen river meg ut av søvnen hver natt.

Klokken slår 04.30. Og vi må stå opp. Han stryker meg over kinnet og ser meg i øynene. Han trenger ikke si noe. For jeg vet. Han vil være der med meg og holde meg oppe.

De neste timene renner bort i intet. Og så kjenner vi sjøluft i ansiktet og ser en velkjent øy. Kulden er intens. Men det er fordi han forlot verden litt kaldere, og vi, vi som savner og elsker han, fryser inn til ryggraden.

Han får sin siste reis. I båten som frakter mennesker over til øyen. Og sorgen ligger tykt utenpå oss alle. Og mens vi går mot bedehuset, tenker jeg at dette er siste gangen jeg får gå tur med bestefar.

Minuttene løper avgårde, og plutselig gir presten meg en blomsterkrans. Og den bærer jeg, tynget av sorg – mens vi følger bestefar til graven.

Og mens presten senker den fine, hvite kisten ned i hullet, blir jeg grepet av panikk. Bestefar skal ligge alene i et kaldt hull. Og når han kaster jord på kisten, vet jeg – at det ikke er noe vei tilbake.

Det er først da jeg kaster en enkel rose på kisten hans – jeg bryter sammen.

Vi samles alle. Nesten hundre mennesker. Vi spiser. Prater. Gråter. Men jeg skjelver. Sorgen er tung å bære, og selv om han forsøker å hjelpe meg, er den min alene.

Jeg reiser meg. Nesten hundre mennesker blir stille. Noen har blanke øyne, noen røde. Noen ser uberørt ut. Og fra første ord jeg former, kjenner jeg gråten ligge bak øyne og i hals. I magen og i hjertet. Ordene mine gir ekko i rommet, og de føles kraftig, selv om de er spak.

Jeg gråter når jeg sier jeg savner han. Foran alle. Jeg gråter når jeg sier at han alltid vil ha et spesielt sted i hjertet mitt. Foran alle. Jeg gråter fordi den jeg vil si det til, ikke er der.

Og så blir jeg syk. Det føles ut som om sorgen spiser meg opp. Som om jeg blir straffet. Men selv hvor vondt jeg har det, eller hvor syk jeg føler meg – så er det savnet jeg kjenner mest. Jeg kommer aldri til å få høre stemmen hans igjen.

Jeg savner deg, bestefar.

We found love in a hopeless place

Jeg venter. Og alt jeg hører er høstvinden.

weheartit.com

Jeg tror jeg er på vei et sted. Stillheten i hodet mitt er ikke så overveldende lenger. Heller ikke bråket. Og jeg skulle ønske jeg kunne gi æren til noen. Til vennene mine. Til familien min. Men æren? Den er bare min.

Jeg har ropt ulv før. Og trodd at jeg ville orke en ny runde med meg selv. Og det har blitt en ond sirkel. Der jeg kommer tilbake til hvor jeg allerede har vært. Gang på gang.

Noen ganger blir jeg sint. Jeg kjenner sårheten ligger utenpå huden min. Det er ikke takket være venner eller familie at jeg har det bedre. For det meste har alle holdt avstand. Selv om det ikke er utenkelig at jeg selv har holdt dem på avstand. Mørket mitt har vært et ikke-tema. Det har vært vondt. Og sårt.

Når ingen takler tristheten min, hvordan skal jeg klare det selv?

Det har vært hardt. Det har kostet en del. Mange våkne netter. Mange runder med meg selv. Og jeg har tatt valg. Valg for min egen del. Og ikke for andres. For første gang på veldig veldig lenge, har jeg prioritert meg selv. Og jeg har fått hjelp til å forstå meg selv. Til å forstå at mørket som henger over meg kan forsvinne.

Jeg er ikke helt i mål enda. Men jeg er på god vei. Og det har vært deilig i denne tiden å vite at jeg har valgt rett mann. En som er sterk nok og svak nok til å støtte meg, selv om han trenger støtte selv.

Jeg er på vei.

You’re the only one who knows

Han lukter salt. Alltid. Og tørre hender. Vaselin og kamferdrops.

weheartit.com

Og det har han alltid.

Huden min er glovarm, og jeg hater alt livet rundt meg. For det gjør vondt.
Vondt å høre latter, bekymringsløs latter og se hjertelige smil.

Leukemi.

Bare ett ord. Ett ord som gjør han syk. Som drar han mot seg. Som gjør at han svinner vekk.

Me skal alle døy ein gong, på kvar sitt vis, sier han. Men han kjenner ikke bestefar. Og han drømmer ikke om alle varme sommermorgener som vi stod opp tidlig for å trekke teiner og fiske fisk. Han vet ikke hvordan bestefar snorker etter middag, og hvordan de tørre hendene hans gjør at det knitrer ekstra mye i dropsposen.

Jeg husker mine små barneføtter oppi altfor store gummistøvler. Jeg husker at jeg småløp etter bestefar, som tok store skritt. Jeg husker at han tok meg med ut når kvelden kom, og viste meg stjernebilder på den klare natteshimmelen.

Og nå gjør det vondt. De uunngåelige tankene som kverner i hodet mitt, til jeg blir sliten av sorg. For det er mørkt.

Kanskje to dager. Kanskje to måneder. Kanskje lenger.

Kanskje. Usikkert. Kan ikke si noe sikkert. Umulig å si. Vet ikke.

Kanskje jeg får holde hånden hans igjen. Som er gammel og tørr. Kanskje jeg får se øynene hans igjen. Som har sett en hel verden. Kanskje jeg får si at jeg er glad i han.

Kanskje.

Now I’m in the corner, trying to put it together

Jeg husker alt klart nå.

weheartit.com

Luften er tørr. Som papir. Og jeg puster tungt, mens hodet kjennes trangt. Og tankene vandrer over hver centimeter i rommet. Det stikker i magen. Kjapt, smertefullt og deilig. Jeg tar av meg ringen. Ringen jeg fikk av han. Og jeg lar fingrene gli over de tre, små ordene. Din for alltid.

Det virker så ekte. For alltid. Jeg smaker på ordene og lurer på om jeg tør å tro det. Om jeg tør å vite.

Det regner denne kvelden. Og vi står under en paraply, vi tre. Kroppen er varm av vin, men hjertet koker av sinne. Ordene hennes føles som en ildtang mot huden. Og jeg skjelver av skuffelse.

Den natten drømmer jeg om kjærlighet. Og jeg våkner ved siden av min kjærlighet. Han er varm, trygg og min.

- Jeg kan ikke elsker noen uten å tro at det skal være oss for alltid, hvisker jeg under regndråpene. Men hun skjønner det egentlig ikke. Og ordene hennes fortsetter å hamre gjennom regnet.

Og lenge har vi lett etter hverandre i mørket. I tåken. Men alt er klart nå. Mer klart enn noensinne. Mens noen dytter meg vekk, er han nærmere enn noen, noensinne. Det slår gnister mellom oss. Og det vakuumet som oppstår når vi er nære, er så altoppslukende. Verden holder pusten bare for oss.

- Kjenner du meg ikke? Alt jeg ønsker her i livet, er kjærlighet. Noen å elske. Stemmen min er sårbar og svak.

Det våkner en ny dag, og han er hos meg igjen. Og endelig ser jeg det. Kjærligheten i øynene hans. Jeg kjenner det i kyssene. Jeg føler det ut i fingertuppene og jeg drømmer det om natten.

Shoot me down

Den såre gråten min gir gjenklang i evigheten.

postsecret.com

Runde nummer to. Og håret mitt danser i vinden. Jeg krysser ut de små boksene, som sier hvor ensom jeg føler meg, verdiløs, redd. Men jeg ringer henne og sier at jeg ikke kommer tilbake og at jeg ikke leverer inn skjemaet med alle boksene som sier hvor vondt det er på innsiden.

Det er tungt å puste. Fordi jeg forstå alt for mye, og så altfor lite. Dette virker større enn meg. Det er større enn meg. Og jeg burde visst det. Jeg burde sett det i øynene hans.

Jeg er liten. Jeg orker ikke se meg i speilet lenger. Og jeg klarer bare såvidt å stå oppreist. Og alt jeg vil er utenfor rekkevidde. Det er der, så langt borte.

Ensomheten har spredd seg til øynene mine.

weheartit.com

Tåken har lettet. Og jeg gnir meg i øynene, og kjenner at høsten er nådd hjertet mitt. Jeg har ventet på tiden. På at den skal komme og gå. På at den skal gi oss alt tilbake og la oss være i fred.

Jeg ser på tegningen hennes. En mørk, tett sirkel over brystet mitt. Hun peker på den med blyanten sin, og jeg ser. Tårene renner i voldsomme strømmer nedover kinnet mitt.

“Du har aldri lært deg å sette ord på følelsene dine.”

Og jeg vet at det er sant. Ordene som renner ut av munnen hennes stemmer, og det gjør uendelig vondt. Jeg unngår alle vonde følelser. Redsel, frykt, ensomhet.

“Ingen kjente deg, ingen forstod hva du følte og tenkte. Ingen hjalp deg å kjenne på følelsene. Men nå må du lære deg å stå i det.”

Jeg er tom nå. Harde ord. Sanne ord. Men jeg føler meg ikke lenger syk eller ødelagt. Men jeg føler meg fortsatt sint. Trist, verdiløs. Ensom.

Jeg er sårbar, alle lag er skrelt av meg nå. Så jeg skjuler meg så godt jeg kan, på den eneste måten jeg kan. Jeg er ikke ødelagt. Jeg må bare lære meg noen ting på nytt.

postsecret.com